fredag 1. juli 2011

Kvinnen med alle fyrstikkene

Kvinnen med alle fyrstikkene har kjøpt seg sykkel. Hun sykler til skolen. ”Jeg har supert sidesyn,” tenker hun. ”Jeg værer situasjonen tidsnok. Jeg styrer unna. Jeg trenger ikke hjelm”.

Hun er kvinnen med alle fyrstikkene og hun fryser. For denne verden er kald. Det er ikke lett å vite hva som er venstre og høyre, hva som er rett og galt. ”Jeg tror jeg tenner en fyrstikk,” tenker hun. ”Jeg trenger en tykk genser,” tenker hun. ”En genser med høy hals, en genser som lukker verden ute, som holder meg trygg. En genser som holder meg varm mens jeg sykler”

Så kvinnen med alle fyrstikkene sykler til butikken. Et sykkelstativ. Hun stopper. Setter sykkelen i. Setter seg på huk for å låse.

Det er da, mens hun fortsatt sitter slik på huk at noe dukker opp i sidesynets vinkel. Hun værer situasjonen. Hun vil styre unna, men sykkelen er ikke låst. Å låse. Låser. Fra sidesynet kommer dette noe inn hennes verden.

”Please madam, please. Give for me some money. Give me something. I’m hungry. We are freezing. My girlfriend and me, she is over there.”

Han peker mot et menneske som står halvt skjult bak et handlevognstativ. Han – den tynne mannen med blodsprengte øyne, med alkoholånde. ”please”.

”No, I’m sorry,” sier hun til ham. Sier jeg til ham. mens jeg for meg selv prøver å komme på alle gode grunner for ikke å gi til tiggere. Jeg kommer ikke på noen. Og jeg fikler fortsatt med låsen.

”Please” sier han og har gått ned på kne nå. ”Just something to eat. You will be rewarded...” han tar en tenkepause. ”...twice. God wil reward you. Pleace. I don’t need money. Please by me a burger. Me and my girlfriend.”

”No,” sier jeg – så spakt at jeg knapt hører det selv. Grunnene har sviktet meg, grunnen jeg står på gynger. Var det ikke noe om at jeg jo ikke kan gi til alle? Var det ikke noe sånt, tenker jeg. Jeg klarer ikke holde fast på den tanken med en sulten mann knelende foran meg. Nå faller jeg, tenker jeg. Jeg vet ikke hva jeg faller fra, eller hva jeg faller mot. Men jeg vet at jeg ikke har hjelm.

Er det et godt tegn eller et svakthetstegn at grunnene svikter? At grunnen gynger? Jeg vet det ikke da – i øyeblikket, og jeg vet det nå i etterkant heller. Men jeg går til McDonals og kjøper en burger til ham. Og han takker, tar meg i hånden, vi hilser og han sier at han skal passe på sykkelen min mens jeg er i butikken. ”I wont steal it. Eh. I will look after it.”

Jeg kjøper meg ingen genser. Jeg har ikke hjelm. Grunnen gynger ofte under meg. Jeg er kvinnen med alle fyrstikkene men jeg vet ikke hvordan jeg skal bruke dem. På en god måte. I denne kalde verdenen.





6 kommentarer:

  1. Ka bra at du blogga Aina!! Det blir spennende å følge med på livet ditt i Sør-Afrika:) Masse lykke til med språkkurs! Klem frå Bislett :D

    SvarSlett
  2. Min kjære, poetiske Aina. Som jeg savner deg! og kjenner meg igjen i fyrstikkproblematikken; den er her også, selv om det er sommer her..:)
    Jeg er så glad for kjøkkenpraten vi hadde før du dro, og for deg igrunn:) lykke til med all tilpasning!! Jeg heier på deg!;)
    God klem! og Gud velsigne deg!

    SvarSlett
  3. Grunnen gynger - kan hende det er greit uten hjelm ?

    Var på Sjøloftet i går - i Brevik, her i Norge - der var vi 17 ulike tobeinte som ønsket å gjenreise skjøre relasjoner. Vi satt på Lekteren!
    Først var det amerikanerne som kommenterte den veldige "Jet Leg" de hadde - alt gynget for dem, men de kom jo til Norge i går.
    Så var det vel fler av oss andre som også kjente grunnen gynge - det trygge fastland "sto ikke i ro".
    Litt småkvalme, øre men likevel utrolig fornøyde forsto vi at lekterne som vugget i ulik takt lå trygt. Vi hadde ikke hjelm eller redningsvest, men flåten vi var på hadde støtt ankerfeste.

    Kjente det gjorde utrolig godt med nye spennende løfterike relasjoner - var som vi hadde tent en fyrstikk ved å våge å prøve et møte.

    Lykke til i annerledeslandet. spent på hvordan fyrstikker, hjelm, vest eller anker vil bli brukt i månedene foran deg ...

    SvarSlett
  4. Hei, søster <3

    Du skriver fantastisk bra! Ditt snille og gode vesen kommer fram i teksten.

    I morgen drar jeg tilbake til brygga hos pappa, og jeg kommer til å savne en god person som motiverer meg til å hoppe i vannet om mårran.

    Jeg håper at du, tross språkforvirring og en kald verden, trives og får oppleve mye spennende og læringsrikt på den sørlige halvkule :)

    Uuuuutrolig glad i deg! Du har en helt spesiel plass i hjerte mitt, noe som du vet <3

    Klem, lillesøster!

    Pssst! Hvis du ikke har gjort det enda, håper jeg du skaffer deg en hjelm snart. For jeg ønsker deg hel hjem, selvom du er flink til å styre unna farlige situasjoner.

    SvarSlett
  5. Gle mej til neste post!
    Håpe du he det bra og at skulen gjenge fint!
    Klem :)

    SvarSlett